da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.
Idet jeg raaber: med Vindvet op!
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.
Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!
Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.
Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus!
Diktanalyse
Henrik Wergeland skrev dette diktet våren 1845. Diktet ble trykket i Morgenbladet 24. Mai 1845 og det er blant de siste diktene han skrev, det tilhører dødsdiktetne.
Diktet handler om et dødende menneske som ytrer sitt siste ønske til en blomst. Stemningen i diktet er trist, men også vakker. Det er fordi diktet er fylt av kjærlighet til naturen, og troen på noe godt, selv etter døden. I diktet henvender han seg til en gyldenlakk og en rosebusk.
Diktet består av 5 strofer, med 4 linjer i hver strofe. Det har et fast rim og en fast rytme. Rimeformen er aabb, parrim, i alle strofene.
Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.
I den første strofen henvender han seg direkte til gyldenlakken og sier at før gyldenlakken visner hen vil han allerede være død. I den andre strofen sier han at når han dør, vil det siste han ser, være gyldenlakkens topp, og sjelen hans vil kysse blomsten når den er på vei ut av vinduet. I den tredje strofen sier han at Gyldenlakken skal få to kyss, et til seg selv, men det andre skal gjemmes til en rose. I den fjerde strofen sier han at han ikke vil få se rosebusken utsprunget før han dør, og han ber gyldenlakken hilse til rosebusken og si at han vil ha blomstene dens spred på graven sin. Diktet avsluttes med at han ønsker at rosen skal ligge på brystet hans, og han ser på gyldenlakken som sitt brudebluss. Et brudebluss er tyristikker eller vokslys, ombundet med silkebånd, som i gamle dager ble tent for å verge brudeparet mot onde makter.
De to blomstene er sentrale i hver sin halvdel av diktet. I de to første strofene pluss de to første linjene i den tredje strofen snakker han om gyldenlakken. I siste halvdel av diktet er det rosen det handler om, selv om han henvender seg til og snakker med gyldenlakken.
Wergeland bruker Gyldenlakken og rosebusken som symboler. Blomstene symboliserer liv, evig liv. For et menneske betyr døden en stopp på alt, men en blomst visner, blir til jord, og gir liv til nye planter. Blomstene kan også være et symbol på eller de representerer en kvinne som han er forelsket i.
Kontraster er også brukt i dette diktet. Gyldenlaken med sin glans og krone av gull representerer på en måte livet, men rosebusken må nøye seg med å ligge på en grav. Denne kontrasten mellom liv og død varer helt til de to siste linjene.
Gjentakelser som, ”Før” og ”da” i første strofe, blir brukt og representerer en bevegelse i tid. Men også besjeling finner sted i diktet, gyldenlakken får ”liv” ved at han sier ”togange jeg kysser din søde Mund”.
Diktet kan sees i sammenheng med tida den ble skrevet. Det er et trist dikt som beskriver en avskjed med livet, men samtidig er det også en lovprisning til skaperverket, representert ved gyldenlakken og rosen, som en forklaring på at livet vil fortsette i evigheten. Det viser også hvordan Wergelands syn på døden var. Han trodde på en lykkelig død. Vi kan tydelig se at Wergeland levde i den romantiske perioden, ved at han lovpriser naturen og hengir seg til den.
